|
Inn i Jens Johannessens billedverden kan man komme gjennom en dyprød atelierdør. Det er ikke norske skogslandskaper som åpenbarer seg, men monumentale bilder av eksotisk jungel og andre som kanskje forestiller tilintetgjorte sivilisasjoner omgitt av et gyllent lys. Store gule himmellegemer viser vei gjennom tid og rom, og sammen med den sorte, takkete tistelranken som brer seg fra bilde til bilde - gjennom tett jungel og golde landskaper - blir disse billedelementene et slags holdepunkt i dette todelte, urolige og sanselige univers vi er kommet inn i. Det ene ulmer av varme fargesymfonier - det andre er tilsynelatende nærmest monokromt. Jungelbildene er fulle av skjult liv - i de golde landskapene høres bare vingeslagene fra hundrevis av sommerfugler som søker mot lyset -mot evigheten.
Sakral stemning
Når Jens Johannessen snakker om bildene sine, sier han selv at de minner mer og mer om altertavler, men at det ikke er tilsiktet. Det sakrale preget blir understreket av at flere av bildene hans er tredelte - triptykon -et format som ofte ble brukt i altertavler blant annet i middelalderen. - Det sakrale betyr mye for meg, sier kunstneren, uten å ville utdype det mer. Han nevner også lyssjaktene, og hvis man ser godt etter, vil man oppdage at det fins figurer som minner om kors i flere av bildene. Kunstneren sier at det sakrale ligger i bildene uten at det er villet. - Jeg er hverken forferdelig moralsk eller dypt kristen. Triptykonet er et format Johannessen også har brukt i sine tidlige bilder. Flere malerier fra slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet har titler med religiøse konnotasjoner, som Svededuken (1968), Profeten (1969), Patriarkens krave (1971) og Pavenes have (1971). Akkurat som middelalderens alterfrontaler, har noen av disse bildene et sentralt hovedmotiv omgitt av små, fortellende scener. Men i motsetning til middelalderens kjente, lesbare temaer-er Jens Johannessens fortellinger ikke lett tilgjengelige, l de ofte symmetrisk oppbygde bildene er det formen og fargen som er meningsbærende. Både kunsthistorikere og kritikere har ofte assosiert disse kunstverkene med altertavler, ikoner og bokilluminasjoner.
Å skape bilder - en arkeologisk og koloristisk prosess
Jens Johannessen er kolorist, det er fargene som er hans viktigste uttrykksmiddel. Når han maler starter han med fargene - med en koloristisk visjon eller hovedidé. Han er ingen teoretiker, forskningsprosessen foregår direkte på lerretet, farger og former males, strykes ut igjen eller forsvinner under nye lag av maling. Med kritiske øyne vurderer kunstneren om ideene fungerer - han korrigerer - intensiverer - forsterker eller demper uttrykket
- alt ved hjelp av fargene. Med dyp, ulmende palett leter han seg fram til løsninger på de maleriske problemene han stiller seg: å skape farger og flater som puster og lever, l boken Jens Johannessen, som ble gitt ut på Stenersens forlag i 1975, skriver kunsthistorikeren Magne Malmanger at Johannessens største begavelse er hans evne til å lytte til fargers muligheter og til å tolke dem, kalle dem frem - for seg selv og for oss andre. Maleriene er et resultat av arbeid, håndfast arbeid på lerretet med fargestoffet som farge og som stoff.
Og det er slik Johannessen skaper sine bilder. Han bygger dem opp, fargelag på fargelag, kanskje opp til en centimeters tykkelse. Kunstneren sier selv at han bruker oljen som collageteknikk. At det er akkurat som å jobbe med papircollager, - jeg "limer" og "river" av - det vil si: jeg kan ta vekk og føye til. Jeg liker ikke å gå ut fra en fast skisse. Jeg bruker et hovedtema. Bilder som er fastlagt i utgangspunktet har jeg vanskelig for å greie - bildet skal utvikle seg underveis. Jeg vet omtrentlig hva jeg ønsker - skissen befinner seg i fantasien. Hånden styrer. Du er nesten bevisstløs når du maler. Han kaller det å male en forskningsprosess - han prøver ut ideer på lerretet etter hvert som han får dem. Kan de brukes? Fungerer de? Noen ganger beholder han innfallene, andre ganger flytter han dem over i andre bilder og ofte stryker han dem ut igjen, eller maler over.
Johannessen jobber mye med overflaten. For å skape de figurative billedelementene bruker han sjablonger -bladformer, sommerfugler, klokkeblomster, vinkler og sirkler - man kan skimte billedelementene under den malte flaten-de kommer til syne som lave opphøyninger. Malingen må tørke før han behandler den videre. Det er en tidkrevende prosess. Kadmiumfargene han bruker, sitrongult, gulorange og ren, dyp rød til bordeaux tørker langsomt. Jordfargene oker, siena, umbra og sort tørker litt raskere. De tykke malinglagene bearbeides med børster, sparkle og slipemaskiner påmontert relativt grovt sandpapir. Han bruker slipemaskinen til å slipe ned de tykke malinglagene for å avdekke billedelementene som ligger skjult under overflaten, l tillegg bruker han kanten av skiven til å skjære dype spor i flaten. Det hender det går galt, at sandpapiret borer seg vei gjennom malingen og lerretet. Han sier sel' at bildene blir gravd fram. - Jeg føler meg som en arkeolog. Jeg graver fram bildene. Jobben min er å finne igjen bildet. Bildet er der hele tida. |
"Haugarkollen"
|
Kunstnytt
