"Selvportrett"

Tv opptak med Odd Nerdrum Odd Nerdrum i samtale med Nina Karin Monsen om morskjærlighet og familieliv. Sendt i serien "Møtested" 01.10.96. Radio intervju med Odd Nerdrum Om motekunstnere, og om egne forbilder. 2.16 min. Om eget talent, og om form og innhold. 1 min. Les mer om Odd Nerdrum i Pressen: VG: Nerdrum flytter til Island Oslopuls: kitschkongen kommer igjen og igjen Dagbladet: nekter å møte pressen Aftenposten: hos mesteren og hans utvalgte Aftenposten: kitschmalerens manifest

DEN BAROKKE OPPRØREREN

Tekst: Trine Tandberg

Uansett hva man mener om Nerdrums
kunst er det i alle fall tre ting alle kan enes om: Mannen kan tegne figurativt, mannen kan male lys og han kan definitivt provo­sere. Helt fra han dukket opp med det tre ganger tre meter store "Mordet på Andreas Bader" på Høstutstillingen i 1978 har det stormet rundt denne særdeles synlige kunstneren. Å male den beryktede terroris ten Andreas Baders lik som en pietà - dvs. et reli giøst motiv der den sørgende Maria sitter med liket av Jesus i fanget, og der diverse norske næringslivs-topper har fått sitt ansikt foreviget blant publikum, var ikke helt stuerent.
Senere kom diskusjonen om moderne maleres manglende evne ti å male hender. Nerdrum påsto at dagens malere ikke kan tegne hender, og at de heller ikke lærer dette på akademiene. Plutselig ble det vel­dig moderne blant en del publikummere å vurdere maleriers kvalitet ut fra malerens evne til å male hender. Man kunne på ut­stillinger høre inngående diskusjoner om den kunstneriske hånd - bokstavelig talt.
Men den som trodde den barokke kunstens mest ihuga forkjemper i moderne profil skulle bli mindre kontroversiell med noen flere år på ryggen, tok grundig feil. Nerdrum fortsatte med sine provokasjoner -til dels i kunstnerisk innpakning og til dels verbalt. Vi ble presentert for en rekke direk­te groteske motiver - men i en blendende vakker innpakning.

"Et Års Dagen"

"Skyen"

Nerdrum maler teatralt. Hans bilder for­teller en historie. Selv om han på midten av 80-tallet forlot den sosial-realistiske stilen og henga seg til mer mytiske motiver, snakker bildene hans på en måte de fleste andre kunstnere kan misunne ham. Nerdrum har en egen evne til å få det avskyelige til å fremstå vakkert og ærbødig, det være seg bilder av mennesker med avrevne kroppsdeler, bærsjende kvinner eller selvportrett med erigert penis.
Selvportretter er det forresten mange av.
Ofte er det tvekjønnede portretter. Nerdrum med kvinnebryster og ereksjon. En ting har de imidlertid felles; alle gir oss assosiasjoner om greske guder ført i penselen av Rafael, Michelangelo eller andre store italienske barokk-mestere.
Nerdrum lever sin kunst. Han er ikke en mann du treffer på gaten i mørk dress, slips og vannkjemmet hår. Han synes i bybildet i sine store kjortler og sine uregjerlige grå krøller - en mann som har tatt feil av århundrene både i livsstil og kunstform, l alle fall om man skal ta det rådende kunst-syn her på berget som fasit på hva som er riktig i det 21. århundre.           
Den norske kunsteliten delte seg fort i to. Den største gruppen mente at Nerdrums kunst kunne være direkte farlig for den videre faglige utviklingen av det moderne maleri - fordi han forførte publikum med sine reaksjonære og lite nyskapende bilder. Den andre gruppen forsvarte Nerdrum og trakk frem nettopp hans barokkbegavelse og figurative evner.
Mens forståsegpåerne kranglet om hvor farlig og ødeleggende Nerdrums kunst er for det moderne bildets utvikling i Norge, strømmet folk til hver gang han hadde en utstilling. Astrup Fearnly-museet satte publikumsrekord med nesten 50.000 be­søkende da de i 1998 hadde sin første store Nerdrurm-utstilling, og unge begavede malere strømmer til malerskolen hans.
Svært mange av hans elever er selv noen av våre mest anerkjente kunstnere - og debatten om det figurative kontra det såkalt moderne eller nonfigurative uttrykket har på mange måter stilnet hen.
Publikum elsker   bildene hans - og kjøperkretsen er stor. Det er få andre norske malere som er innkjøpt av Mertopolitan Museum of Art i New York, dessuten - det er faktisk i USA han har sin aller største og mest pengesterke kjøpergruppe. Ganske pussig dette med markedskrefter kontra kunstfaglig kritikk. Selv om enkelte i sist­nevnte miljø hisser seg opp over uttrykket hans og mener Nerdrum er den moderne malerkunstens banemann, bryr de fleste utenfor akademiene seg lite om det og går mann av huse for å se på utstillingene og kjøpe bildene - ganske enkelt fordi de synes de er flotte.
Det var på slutten av 90-tallet at Nerdrum begynte å definere seg selv som Kitsch-kunstner. Det var så viktig for ham å få dette manifestert at han ga ut boken "Hva er kitsch?" l samarbeid med sin elev Jan Ove Thuv. l et intervju med Aftenposten i forbindelse med boken ble han spurt om hvorfor han ønsket å sammenlikne seg med kitschkunstnere av det slaget som malte elger i solnedgang og sigøynerpiker. På dette spørsmålet svarte han : - Det var etter
at jeg ikke klarte å bli professor på Kunstakademiet. Jan Sæther som fikk pro­fessoratet nevnte i et intervju at "det gjelder å holde seg unna kitschen". Det gjorde inn­trykk på meg. Og det som var flaks, var at kitschbegrepet faktisk stemte stort sett for meg.
Nerdrum klarte selvfølgelig også i dette intervjuet å komme med et sleivspark til kunstforståerne med følgende uttalelse:
- Kitschen er jo på parti med talentet. Kunsten er i konflikt med talentet.
Nerdrum selv hevder at det faktisk er kitschen som er radikal fremfor den moderne kunsten. Man kan jo forstå noe av angsten for Nerdrums uttrykksform i de kunstfaglige miljøene når man hører slikt, ikke minst når man ser den sikre publikumssuksessen både han og hans
 

SVÆRT MANGE AV NERDRUMS ELEVER ER SELV NOEN AV VÅRE MEST ANER­KJENTE KUNSTNERE - OG DEBATTEN OM DET FIGURATIVE KONTRA DET SÅKALT MODERNE ELLER NONFIGURATIVE UTTRYKKET HAR PÅ MANGE MÅTER STILNET HEN.
studenter er. Nerdrums besettelse med å forklare kitschens genialitet nådde et fore­løpig høydepunkt med teaterstykket "Kuratoriet", som ble fremført i Tinfos-hallen på Notodden. Stykket var i følge forfatteren - det vil si Odd Nerdrum selv -et renspikket forsvar for kitschen i kunsten, og skildrer et møte mellom ham selv defi­nert som kitschens fremste mester og Edvard Munch, som tidvis var innom kits­chen som kunstform - og som forfatteren fremholder i stykket, også tidvis var utstøtt. Den store Edvard Munch trykker den misforståtte Nerdrum til sitt bryst og ber ham fortsette med den råeste og mes-terligste kitsch.
- Jeg lar Munch snakke i dette stykket. Han snakker om fraværet av det menneske­lige. Kants kunstsyn er en konsekvens av etikken, man bruker maleriet som et mid­del, ikke et mål i seg selv. Kunsten oppfører seg som en mullah i Teheran. Dette dreier seg om brutale, autoritære retninger som krever full kommandodisiplin. Det er ikke noe galt i det, folk har alltid likt å gå i takt. Problemet er når noen går i utakt, sa Nerdrum i en uttalelse til Aftenposten etter oppførelsen av av Kuratorium.
Uansett om man er enig med Nerdrums kunstsyn eller hans kritikere i akademiene, er det i stor grad Nerdrum som har blåst liv i, og fått folk flest engasjert i, kunstdebat-ten i Norge. Begavet kitsch eller nyskapende nybarokk - det spiller ingen rolle. Bildene hans kan man ikke være likegyldig til.
Selvpålagt taushetsløfte i forhold til pres­sen eller ikke, stille blir det ikke rundt den monumentale mester. Diskusjonene vil fort­sette å bølge, og han vil fortsette å skape uro så lenge han maler. Nå har han uttalt at, han skal flytte til Island. Vi venter spent på hva inspirasjonen derfra vil avstedkommamme. nye barokke kitschverk.

"Stemmen"