JOSEPH
Joseph Grimeland var en stor egoist. Han ville ikke følge med.
Mens andre lydig fulgte signalene, brøt han med tiden.
Han fant et gjemmested hvor alt var godt og lunt.
Kan man kalle det mot? Nei, ikke mot.
Kjærlighet vil jeg kalle det.

Han knyttet seg til enkelte mennesker.
Slik han knyttet seg til den store tradisjon, inderlig.......

Mirakelet skjedde i Grekenland for 2400 år siden.
Alt annet var folklore.
Den greske gjenkomst skjedde etter 1000 år med middelalder.
Vi kaller det Renesanse (Gjenfødelse).
De 500 årene som fulgte, helt opp til midten av 1800-tallet,
var en storhetstid for ham.
Da var det dyktighet som betydde noe.
Å gjenskape alt så levende at tilskueren beundret verket.
Det denne-sidige mirakel interesserte ham.

Han var pragmatiker.
Alt som lå bak det skapte var et religiøst problem. Det angikk ham ikke.
Det moderne kunstbegrep var likegyldig.

Hele hans vesen var empatisk.
Intimsfæren i et portrett var alltid til stede.
Som menneske var han trofast. Kroppslig var han stor og kraftig.
Og han luktet godt. Veldig godt.
Det kom en varme fra ham som var uutgrunnelig.
Han hadde få fordommer.
Jeg var ofte redd kunstnere. Sa jeg noe galt? Var jeg for begeistret?
Joseph var fri.
Til ham kunne man si hva man ville.
Han sa så mye.
Alle ordene som kom ut av ham, hadde en aforistisk mening.
Han var en soloppgang.
Aurora.......Aura, det var det han hadde.

Merkelige Joseph.
Han elsket alt som var begavet, tenk det gjorde han.......uten å skamme seg.

Sol kom inn i livet hans.
Heldige Joseph. Sols hjertelighet er stor.
Så lykkelig kan et liv avsluttes.
Lykkelige Joseph....... Lykkelige Sol.

Odd Nerdrum

"Kain og Abel"

"Baccanter"

Joseph Grimeland tilhørte en generasjon norske billedhuggere, som på litt forskjellige måter knyttet seg til mellomkrigstidens sterke interesse for den klassiske kunst. For Grimeland var dette en interesse som ble vakt allerede tidlig i ungdommen, og forsterket da han som syttenåring ble elev av Wilhelm Rasmussen ved kunstakademiet, der han gikk i 1933 - 36. Rasmussen var en kraftfull personlighet som har utøvd sterk påvirkningskraft på elevene. De kunstneriske idealene lå i aksen fra klassisk skulptur slik den ble formulert i antikken på 500 - tallet, fram til sen barokk. Det er denne aksen Grimeland selv kom til legge sin kunstneriske utvikling langs.

Grimeland gjorde straks suksess gjennom å gå seirende ut av konkurransen om utsmykning. fondveggen på Oslo Rådhus i 1938. Det førte til at han i perioden 1940 - 50 disponerte et romslig atelier i Rådhuset, og ble tatt inn i kretsen om Henrik Sørensen, som i disse årene arbeidet på sin store utsmykning i sentralhallen. Vennskapet med Sørensen åpnet en rekke dører for Grimeland, som fikk formidlet en rekke oppdrag de kommende årene.

I "Naken gutt", 1940, innkjøpt til Nasjonalgalleriet samme år, og "Den skjønne nakne ynglingen", modellert under krigen og utstilt på Høstutstillingen i 1945 med Nasjonalgalleriets senere direktør Knut Berg som modell, utformet Grimeland sine kommentarer til Polykleitos "Doryphoros", opprinnelig en bronseskulptur datert til ca. 450 - 440, som vi kjenner fra romerske marmorkopier. Den greske skulpturen var en materialisering av billedhuggerens forestilling om en ideal fremstilling av den nakne atletiske mannsskikkelse. Skulpturen preges av en balansert dynamisk asymmetri som ved at kroppen står i såkalt contraposto, der kunstneren fører inn en motsatt bevegelse i en statue i de korsvis korresponderende legemsdelene - høyre arm - venstre ben - venstre arm - høyre ben. Kroppen fører vekten over på den ene leggen og inntar en naturlig stilling i motsetning til en stiv og symmetrisk fremstilling av kroppen i tidligere tider. Polykleitos figur var bygget på et skjema for proporsjoner der del og helhet skal stå i et gitt forhold. I forhold til den antikke skulpturen er Grimelands fremstilling imidlertid ikke noen dogmatisk øvelse i et skjema. Til det inntar observasjonen av modellen en for stor rolle. Sammenlikner man Grimelands beslektede fremstillinger av ynglingene, har de i høy grad individuelle trekk For ham har observasjonen av den faktiske modellen vært et korrigerende element for å unngå å repetere skjemaet. Ut gjennom hele hans virke opptrer den visuelle korrigering opp mot modellen, som gjør Grimelands verk til en kommentar mer enn en imitasjon av de stilhistoriske forbildene.

Det frie forhold til stilhistoriske forbilder Grimeland og en rekke av hans samtidige hadde, forutsetter at man koblet fra hverandre forholdet mellom form og innhold. Det kan ikke være noe bestemt forhold mellom stilen og de holdninger som kommer til uttrykk, dersom man skal kunne bevege seg mellom stilartene. Grimeland beveger seg til og med mellom stilarter som i sin opprinnelige form utgjorde klare motsetninger og brudd. Dette kommer godt fram i de to verk av Grimeland som er en del av utsmykningen i borggården på Oslo Rådhus. Høyt oppe på fasaden står den skulpturen som Grimeland vil være kjent for av de fleste: "Oslopiken", bronse, avduket 1950. Hun står som et fire meter høyt baugspryd og henter sin inspirasjon fra klassisk gresk kunst i sin klare og rene form, der unødige detaljer er renset bort. Relieffet "Land og sjø", gullforgylt bronse, avduket 1951 er utformet i en stilisert naturalisme som beveger seg i en helt annen retning enn kvinnefiguren fra samme tid. Her har antakelig Grimeland tatt hensyn til verkenes plassering i forhold til betrakter - unødig detaljering ville bare ha svekket det generelle inntrykket av en skulptur som skal sees på lang avstand.

Kunstneren i moderne tidsalder er ideelt sett sin egen oppdragsgiver. Der oppdragsgiveren er en annen blir kunstneren sett på med skepsis. Det er et sammenfall i forholdet kunstnerindivid - oppdragsgiver som avspeiler en romantisk oppfatning av kunstnerrollen, der kunstnerens geni blir garantisten for verkets troverdighet som kunst. Billedhuggerkunsten er en av de få kunstformer som helt til for nylig har hatt uttalte samfunnsoppdrag. Det gjaldt ikke minst i de første etterkrigsår, da det å reise verdige minnesmerker over krigens falne landet over, ble et viktig element i gjenreisningen. Grimeland utførte i alt seks slike monumenter. Selv innenfor så bundne oppgaver som disse monumentene var, fant Grimeland plass for selvstendige og individuelle løsninger. Det er et langt sprang mellom det klassisk inspirerte monumentet over falne på Nordre Skøyen, fra 1946, med en naken frihetskjemper som hever fakkelen, selv om han er tvunget i kne, og det barokk - inspirerte Krigsseilermonumentet på Bygdøy fra 1980.

Grimeland har også beveget seg innenfor andre bundne oppgaver. Han laget kostymer og scenografi til Odd Eidems skuespill "Spillet om Bly-Petter", 1947 og på 1950 - tallet Henrik Ibsens "Keiser og Galileer" på Nasjonalteateret. I forbindelse med disse arbeidene laget Grimeland skisser i tegning og gouacher, der inspirasjonen fra pompeiansk maleri er tydelig. Grimelands kontakt med teateret medførte også en rekke oppdrag på byster; han har portrettert skuespillerne David Knudsen, 1946, Nasjonalteateret, Olafr Havrevold, Per Aabel og Henny Moan. For skipsreder Dag Klavenes utførte han utsmykninger av Ringiåsen, tegnet av arkitekt Magnus Poulsson på Tanum platået, oppført 1959, med blant annet malte takdekorasjoner.

Når kunstneren ikke lenger forholder seg til en oppdragsgiver, et program, en hensikt med verket som er forankret i noe utenfor kunstneren selv, blir den individuelle intensjonen det sentrale referansepunkt lett betraktet som selve omdreiningspunktet for forståelsen av verket. Kunstnerens tanker, følelser, holdninger blir gjenstand for inngående granskning og veien mellom å isolere biografiske detaljer i bruk for tolkningen blir kort. Grimeland fremtrer så vel i sin kunst som sine skrifter som en kunstner som holde sin person i bakgrunnen. Han ønsket å forankre sitt virke i et regelverk han mente gikk tilbake på naturen og observasjonen av den; et grunnleggende mønster som preger alle ting. Med sin antimodernistiske innstilling, var den fullstendige frihet fra begrensninger i den kunstneriske utfoldelse ikke noe å strebe etter. For ham var en av kvalitetene i den klassiske kunsten, at den beveget seg innenfor en begrenset krets av emner som det passet seg en kunstner å ta opp til behandling.

På 1950 - tallet følte Grimeland at det kunstsyn han representerte var på vikende front. Når det gjaldt norsk skulptur kan det synes underlig at han kunne føle det; helt til ut på 1970 - tallet var det fortsatt Rasmussens elever som dominerte det meste. De fikk oppdragene, de satt i de ledende posisjoner og gjennom Per Palle Storm ble Rasmussens linje ført videre også på Kunstakademiet. På 1950 - tallet finner vi bare spede tilløp til en modernisme i skulpturen, tilløp som først på 1960 - tallet fikk noen fremtredende plass i offentligheten.

Sett i en noe større sammenheng var det imidlertid unektelig slik at helt andre tendenser sto fram som de toneangivende enn bestrebelser på å videreføre en figurasjon på klassisk grunn. Ikke minst lå det et radikalt brudd i hvordan kroppen på 1950 - tallet ble sett på nærmest som en symbolsk slagmark, der tidens konflikter ble utspilt. Lemlestede, deformerte, forbrente, innestengte, fremmedgjorte, demoniske og forpinte kropper defilerer over 1950 - tallets internasjonale kunst-scene som et speilbilde av den råskap man nylig hadde vært igjennom, og den angsten for ny krig som preget tiåret. Det var vanskelig, om ikke umulig, å opprettholde et bilde av mennesket og det menneskelige samfunn som noe man kunne holde frem et harmonisk bilde av, der alt var balansert ut mot hverandre inn under en høyere orden.

Det lokale kunstliv med sitt hovedsete i Oslo, har inntil nylig utgjort et såpass lite og homogent miljø, at det aldri har vært plass til flere parallelle bevegelser, grupperinger og debatter. I tråd med den sentrale idé innenfor modernismen at det til enhver tid er kun en retning i kunsten som uttrykker kunstens vesen på den for tiden mest relevante måte, har kampen om et hegemoni stått sentralt som motor i utviklingen. Det har skapt en partisan mentalitet, der det ikke er plass for dia- log med motstanderen. Da en internasjonalt orientert modernisme overtok hegemoniet i norsk kunst tidlig på 1960 - tallet, ble generasjonen av kunstnere som fortsatt fremholdt klassiske idealer med bakgrunn i mellomkrigstiden, raskt stemplet som forstemmende reaksjonære.

 Grimeland kvalifiserte til denne karakteristikken med sitt bidrag til boken "Moderne kunst - hvor hen?", som utkom i 1965. Samtidig var det nye holdninger i gjære, som sto i ferd med å legge bak seg den modernismen som nettopp hadde fått gjennomslag ut over en snevrere krets. Grimeland ble en viktig skikkelse for gruppen av såkalte nyromantikere på 1960 - 70 tallet. På mange måter var det i det tiåret Grimeland fikk sin største betydning og kom til å sette spor etter seg som både mentor og inspirasjonskilde. Han var en viktig støtte for yngre kunstnere som Odd Nerdrum og Per Ung. Man mer enn aner at dette samværet også fikk betydning for ham selv.- Det er et nært slektskap med de "barokke" innslagene hos så vel Nerdrum som Per Ung og Grimelands "barokke vending", som fikk sin kulminasjon i "Blinde tiggere fra Marrakech", vist på Høstutstillingen i 1972 og innkjøpt til Oslo kommune og "Krigsseilermonumentet", på Bygdøy, avduket i 1980.

Grimelands skulpturer fikk på 1970 - tallet en ny dynamikk. Utforming av figurene, måten de tar i bruk rommet som omgir dem og en beveget overflate med kraftige lys og skyggevirkninger, befinner seg langt fra de glatte overflatene og samlede volumene som preget Grimelands første skulpturer. Disse skulpturene legger i tillegg vekt på en dramatisk fortelling i nåtid. På dette punkt har nok hans beundring for Odd Nerdrum som med sine "mytiske parafraser over samtiden" (Grimeland om Nerdrum, 1996), spilt en rolle. Nerdrum hadde for Grimeland vist at det var mulig å fornye den figurative tradisjonen også tematisk. Dermed følte han også at tiden hadde bekreftet at hans avstandtagen til den oppløsning av legemet som modernismen hadde foretatt i sin bestrebelse på å skape sine egne lover løsrevet fra det menneskelige.

I sine siste arbeider; "Baccanter" og "Leda med Svanen" går Grimeland tilbake til innarbeidede temaer i klassisk kunst. For det første av arbeidene hentet han inspirasjonen i et Pompeiansk veggmaleri. I sin form er dette også et av de arbeider der Grimeland legger seg nærmest opp til den klassiske greske billedhuggerkunsten. Islettet av dekorativ forenkling i draperiene er et typisk stiltrekk for Grimeland, som vi finner igjen i hans modellering av draktene på skulpturene av Sigrid Undset, Bokken Lasson og Kirsti Flagstad, Han lar stoffet falle, slik at det fremhever linjer og former i figurene. I frihetsmonumentet i Halden, fanger drakten opp en usynlig faktor som vinden, som avtegner seg i bevegelsen på stoffet. Grimeland tar også hensyn til slike faktorer ved skulpturenes plassering, som når han plasserer kvinnen i Frihetsmonumentet i Halden på en høyde over byen og vinden presser mot henne. Hun tar hendene opp mot et hodeklede, som om hun vil rive det av seg og føle den befriende vinden.

Grimelands kunst formidler en humanistisk impuls der mennesket settes i fokus, og med det de menneskelige erfaringer som grunnlag for kunnskap om seg selv, om naturen og om det religiøse, og de fortellinger det har skapt som et bilde av sin forståelse av virkeligheten. Hans forkjærlighet for klassiske temaer blir i dette perspektivet et uttrykk for en avstandtagen fra forestillinger som setter et absolutt skille mellom det jordiske og det guddommelige. Karakteristisk nok spiller de kristne motiver ingen rolle i hans kunst, til det er han en for lystig dyrker av det gode liv.

Professor -Øyvind Storm Bjerke

Utdannelse:
Statens Kunstakademi 1933 - 1936, under prof. Wilhelm Rasmussen Stipendier:
Conrad Mohrs legat 1941
Lorch - Schives legat 1954
Oslo bys stipend 1955
3% fondets stipend 1955
Statens stipend 1961
Statens treårige arbeidsstipend 1968/70
Statens garantiinntekt fra 1977

Utstillinger: 
Separatutstilling, Asker Rådhus 1975
Kollektivutstillinger, Statens Høstutstilling 1935, 36, 37, 39, 40, 45, 47, 48, 52, 54, 55, 56, 57, 58, 59, 61, 64, 72, 73 og i 73 som spesielt invitert kunstner.
Nasjonalgalleriet, Oslo 1940
Nordisk Kunstnerforbunds utstillinger, Oslo 1946
Nordisk utstilling, Stockholm 1946/47
Fresco Brødrarna, Skånska Konstmuseum 1947
Den Oficielle Norske Kunstudstilling, København 1947
Norsk nutidskonst, Stockholm 1951
Norsk nutidskonst, Helsinki 1956
Nordisk Kunstforbunds utstillinger, Gøteborg 1956
Norwegisce Ibsendekorationen aus den letzten Jahren, Munster 1967
Norsk skulptur, Nordjylland kunstmuseum, Aalborg 1972
Separatutstilling, Oslo Rådhus 1996
Separatutstilling, Huset i Vollen 2002

Offentlige arbeider:
Minnesmerke over falne. Asker kirke - granitt 1946
Minnesmerke over falne. Nordre Skøyen - granitt / bronse 1946
Portrett av Knut Hergel, Nathionaltheateret, Oslo - bronse 1946
Minnesmerke over falne, Ullevål Hageby, Oslo - bronse 1947
Minnetempel, Rødsfjellet, Halden - bronse / granitt 1948
Oslopiken, Oslo Rådhus - bronse 1950
Årstidene, Oslo Rådhus - marmor 1950
Oslo byvåpen, Oslo Rådhus - granitt 1950
Byste av Hieronymus Heyerdahl, Oslo Rådhus - bronse 150
Møte mellom land og sjø, Oslo Rådhus - bronse 1951
Byste av Thomas P. Krag, Wergelandsparken, Kristiansand - bronse 1956
Minnebauta med byste av oberst Ole Reistad, Målselv - bronse 1958
Bokken Lasson, Homansbyen, Oslo - bronse 1962
Barn og Lam, Rikshospitalet, Oslo - bronse 1962
Byste av Arnulf Øverland, Vår Frelsers Gravlund, Oslo - bronse 1970
Portrett av Knut Hergel, Nationaltheateret, Oslo - bronse 1971
Tre generasjoner, Fredrikstad - bronse 1973
De blinde tiggere fra Marakech, Røa kirke, Oslo - bronse 1973
Anders Jahre, Sandefjord Rådhus - bronse 1975
Sigrid Undset, Lillehammer - bronse 1977
Krigsseilermonumentet, Bygdøy, Oslo - bronse 1980
Kirsten Flagstad, Den Norske Opera, Oslo - bronse 1981
Thor Solberg, Florø - bronse 1983 / 84
Olaf Bull, Oslo - bronse 1989
Baccanter, Tjøme - bronse 1992
Kong Olav v, Kongeparken, Asker - bronse 1998

Andre viktige arbeider:
Stenalderen, Asker Kommune - bronse 1986 Kain og Abel, skal plasseres - bronse 2002

Representert i:
Nasjonalgalleriet
Oslo Bymuseum
Oslo Kommunes Kunstsamlinger
Kristiansand Kommune
Arkivmuseet i Lund
Universitetet i Trondheim
Norsk kulturråd
Riksgalleriet
Gøteborg Kunstmuseum

Utmerkelser:
Kongens fortjenestemedalje i gull 1950
Ridder av St. Olavs Orden 1993
Ingeborg og Per Palle Storms Ærespris 1997