Kåre Tveter er født 25. januar 1922 i Sør-Odal Utdannet ved Kunstakademiet under professorene Per Krogh og Alexander Schultz.

Som en av nestorene i vår samtidskunst har Kåre Tveter en sentral plass i norsk kunst - en posisjon som han har befestet mang en gang som flittig utstiller både ute og hjemme. En nærmere presentasjon kan derfor synes unødvendig, ikke minst i lys av at både han selv og andre gjennom bøker og artikler har gitt publikum interessante innføringer i kunstnerens billedverden. På denne annen side står vi her foren en fascinerende skikkelse i norsk etterkrigskunst, en kunstner hvis bilder stadig innbyr til ny opplevelse og ettertanke.

Kåre Tveter debuterte som maler i 1957, hadde sitt gjennombrudd i 1965, for mot slutten av 60-årene å slå rot i et formspråk som beveger seg i randsonen mellom det figurative og det nonfigurative der naturen, naturopplevelser alltid er utgangspunktet. Han slutter seg således til rekken av landskapsmalere som så sterkt har preget vår nasjonale billedkunst gjennom tidene. Hans kunst er verken tid- eller stedbunden, derfor er han på mange måter blitt stående utenfor de toneangivende tendenser som har preget norsk kunst fra 1960 og frem til idag. Han er latt i fred, og hans kunst holdt utenfor de små og store feidene som raser over kunstscenen fra tid til annen. Han har forblitt i sin billedverden og har med bemerkelsesverdig konsekvens søkt fordyping og forenkling.

"Den fjerne kysten"

"Arktisk landskap"

Kåre Tveter fremstår som den ekstreme impresjonist som med en sjelden varhet fanger inn strukturer i naturen, nyanser i lysets spill over skogene, slettene, myrene og innsjøene i hans kjære Østlandsnatur. Hans motivkrets er liten om man tenker i geografisk målestokk, men egentlig er den uendelig og universell ettersom det oftest ikke dreier seg om konkrete motiv, men om konsentrater av impresjoner der selve motivet blir sekundært og fornemmes mer enn det sees. På samme måten blir de figurative element til spor, antydninger som viskes vekk eller slukes opp av lyset, rommet. Ofte er det bare tittelen som viser vei tilbake til utgangspunktet, men denne er til gjengjeld alltid tilstede som et avmytifiserende element.

Tveter er ofte kalt lysets maler. Det er først og fremst lysets skiftninger han søker å feste ned på lerretet. Her er det ikke det klare, rene dagslys som opptar han mest, men de mer dramatiske, atmosfæriske overganger fra natt til dag, fra dag til natt og den av Erik Bye så fint kalt «hildringstimen». Og her dreier det seg ikke bare om lys og rom, men om temperatur, fuktighet, sanselighet og om naturens musikalitet. Ofte bundet til det lille format og en behersket koloritt var dette Kåre Tveters billedverden inntil han for første gang dro til Svalbard i 1984. Her ble han helt bergtatt av de overveldende skiftninger i lyset over det uendelige landskapet. Dette førte til stadige besøk og opphold på øya og til en fornyelse av hans kunst. Motivet, det stedbundne, kom sterkere frem i Svalbardbildene enn tidligere. Formatene vokste, og det intime, stemningsfulle landskap ble erstattet av bilder der man formelig fanges av naturens nådeløse dimensjon. Her kan man virkelig snakke om lysvisjoner.

Det er imidlertid viktig å understreke at det for kunstneren selv dreier seg om mer enn dette. Han ser naturen som bærer av mystiske krefter som går ut over det visuelle og han søker å gi sine arbeider en dobbeltklang av både et ytre og et indre landskap. For han er naturen en inspirator ikke til objektiv gjengivelse, men til å uttrykke egne følelser, sitt eget indre landskap. Bildene gis herved en intim, subjektiv dimensjon, og her møter han også sitt publikum.

Det er nær sammenheng mellom oljebilder og akvareller i Kåre Tveters verk. Akvarellene fremstår som selvstendige arbeider og som en viktig del av hans produksjon. Kanskje er det også gjennom disse og bøkene han har illustrert at han har nådd sitt største publikum. Samtidig er akvarellene dog for naturnotater å regne, skisser ofte utført i det fri, og som bearbeides videre i olje på atelieret.

I Kåre Tveters beste arbeider dreier det seg om impresjoner der elementer som rom, lys, poesi og sanselighet gis form. Han beveger seg da bort fra det stedbundne, personlige, over i det universelle, allmenngyldige, og alltid med rotfeste i det lys og det landskap som omgir ham.

Tekst:
Karin Hellandsjø

"Vinter"

Separatutstillinger: