Kunst har den forunderlige egenskap at den gir form og tanke til noe som ennå ikke har blitt gjenstand for en vitenskapelig forskning eller undersøkelse. Kunst blir til før den har rukket å bli til en almen tanke og erfaring, - ja, den er på mange måter den første kime til å antyde og gi retning til noe av samfunnets kommende utvikling. Kunst er lik frøet i jorden som virker og utvikler seg før solens første lysstreif slipper helt til og før dagen ennå våkner til liv og viser seg for oss i sin klarhet.

Stig André Ristesind er en slik kunstner, på leting etter det uttrykket og motiv som fremkommer fra sinnets, tankens og sjelens skjulte og ennå ufødte verden. Midt i denne kunstformidlig som etter hvert trer frem for oss, er det at samtidens egen retning og utvikling kommer til syne. Som kunstner står han ikke alene og hans bidrag til samtidens egne uavbrutte streben etter å finne sitt eget ståsted og uttrykk, kan bare ettertiden se og formulere.

Ole Petter Bjerkek

"Gravid Kvinne"

"Kvinne på sne"

MANIFEST

Hva betegner man seg som?
Hva jeg er, vet jeg ikke.
Jeg famler fremfor meg.
Og i det underbevisste, finnes hele mitt liv.
Hva jeg har sanset.
Hva jeg har erfart.
Mine ønsker.
I det bevisste kun fragmenter.
Substansen, metafysisk, er å erkjenne en menneskelighet, i innsikt og empati med mennesket, men kanskje famlende.

Middelalderen og rennesansens subtile behandling av mennesket.
Det er noe av det som har kommet til meg gjennom tidens syklus.
Musikkens flyktige, sammenhengende skjønnhet.
Abstraksjonens tiltrekking.
Naturen, altets og det enes verdi.
Samtidig ett og alene, fremmer seg selv.

I mine komposisjoner er det ansiktet som løser bildets endelikt

Hver og en står ensom på jordens hjerte
Gjennomboret av en solstråle-
Og plutselig er det aften

Salvatore Quasimodo

1994 Haugesund kommunes kulturstipend

Utstillinger:

Ideologia, bienale