Sparre Victor

Les mer om Victor i Pressen:
Victor Sparre er død

«50 år for kunsten»
Er en tittel Victor Sparre har satt på sin utstilling. Den markerer at disse bilder utgjør et tverrsnitt gjennom hele hans utvikling. Det må imidlertid straks tillegges at en betydelig del er hentet fra hans produksjon de siste par år.


Her er ikke tale om noe brudd i produksjonen: En Sparre kan man gjenkjenne på lang avstand, gjennom de stadig tilbakevendende temaer han aldri blir ferdig med, og som han i den senere tid håndterer med enda større erfaring, naturlig nok. Og man kan fryde seg over en friskhet i farvebruk, en optimistisk tone som
skyldes at verden som lerret i Sparres oppfatning går lysere tider i møte.

victor sparre

"Før våren"

 

Frihet i Øst.

«50 år for kunsten» betyr også at det er for kunsten han har virket. Som så mange i den norske, moralistiske kunstnertradisjonen har Victor Sparre som menneske og skribent tilsynelatende vært opptatt av alt annet enn kunst. Han har vært «misjonær» i Moralsk Opprustning, han har i nordisk og europeisk sammenheng vært et grunnfjell i arbeidet for menneskerettigheter i datidens Sovjet og de østeuropeiske land. Stedig som et barn gjentok han, ofte ganske alene, nødvendigheten av at kommunismens mareritt en dag ville bryte sammen. Han holdt stand, han var det som Albert Camus kalte en «lojal sjel», mens mediejapper og «Sovjet-spesialister» snek seg som katter rundt Kremls murer.

For Victor Sparres malerkunst hadde dette energiske engasjement hverken positive eller negative virkninger, kvalitativt sett. Riktignok bør han ha bedre samvittighet enn de fleste, ved at han i norsk betydning ikke har tatt feil så mange ganger at han kan kalles «intellektuell». Men bildene han skapte og skaper styres av en annen logikk enn det politiske livs fluktuasjoner. For en del andre norske malere bør den verdenshistoriske utvikling utgjøre et samvittighetsproblem.

«I glassmaleriene finnes min tro, i maleriene min tvil», heter det ofte i Sparres intervjuer. På overflaten er denne tvil og uro formidlet gjennom symbolmettede, ekspressive former som gir estetisk glede og forsoning.

"Cirkus manesjen"

Et eksempel er Sparres klovneskikkelser som med «smil gjennom tårer» gir et menneskelig uttrykk og et menneskelig rom. Den moderne uro, de tragiske erfaringer, fastholdes og beseires av en figur som både er ekstremt menneskelig, og samtidig en tragisk stifinner og tilskuer til  modernitetens konflikter.

Sparre vet som kunstner at på disse veier må han gå alene, og ingen på forhånd formulert teologi kan gi løsningene i bildenes logikk. Ikke bare kunstneren, men også tilskueren, må avdekke sin egen ensomhet og uro for å kunne gripe bildenes mening. Denne vandring gjennom erfaringer bringer kunstner og tilskuer
sammen, danner kunstens forunderlige samfunn. Samhandlingen mellom kunstner og tilskuer blir sterkere i den grad kunstneren løsriver seg fra de
klassisistiske etterligningsidealer og munner ut i en forståelse av kunstens autonomi som samtidig allerede hos premodernistene var en tragisk innsikt med brodd mot samfunnet.

I Sparres tilfelle, som hos den Franske maleren Georges Rouault, blir det personlige kristenliv ingen hemning men en
vertikal erfaringskrets som åpner for originalitet og bearbeides estetisk.

Redselen for at kunsten i forhold til kristenlivet skulle være et svik, en tanke som en gang i ungdommen hadde forhindret ham fra å male i tre år, forløser nye bilder. Serien av svededuker og ikonbilder kommuniserer ikke bare religiøst. men de blir til det man kan kalle «Modernitetens ikoner»: Kultbilder som er broer mellom  et estetisk og religiøst univers, de uttrykker Kristi stedfortredere i en urolig verden. Det kan være en Veronica, en hånd på døren, et
kvinneansikt fra Cambodia — fortettede uttrykk for mennesker som lider slik Kristus led.

Grunnelementene i denne estetiske posisjonen er velkjente fra vårt felles-europeiske tankegods, formulert ved ekspresjonismens vugge og enda lenger tilbake. Det er ikke tilfeldig at Sparre i perioder nærer beundring for den irske malere Francis Bacon og hans forvridde menneskefigurer i fobiske rom. Det er heller ikke tilfeldig at det nettopp er modernismens grunnlegger Charles Baudelair som påkaller Sparres nysgjerrighet når det gjelder klassikerne. Baudelaires pendling mellom sensualisme og religiøs uendelighetshigen er ikke så fjern fra Sparres univers som man skulle tro. Man har talt om Baudelaire som en
«ulykkelig katolikk». Sparre er lykkelig som kristen, men hans kunstneriske verden er ulykkelig og moderne. Sparres klovner er også nær beslektet med Baudelaires «gjøglere» Her er et sitat fra Baudelaires Dagbøker som viser det felles tankegods:

«Gnister. Jeg har funnet definisjonen av det skjønne det som for meg er de skjønne.
Det er noe brennende og sørgmodig, litt ubestemt, for å gi anelsen lov til å utfolde seg. Jeg skal, om man vil, anvende mine ideer på en sansbar gjenstand f.eks. den
mest interessante gjenstand i samfunnet, et kvinneansikt. Et forførende og vakkert hode, et kvinnehode mener jeg, er et hode som får en til å drømme men på en ubestemt måte - om vellyst og sørgmodighet samtidig. Det vekker en forestilling om tungsindighet, matthet, ja selv metthet — eller også en motstridende forestilling, det vil si om glød, livsbegjær, forbundet med stilnende bitterhet, som om den skyldtes savn eller fortvilelse. Mysteriet og lengselen er også det skjønnes kjennetegn.»

"Liten morgenkonsert"

Fra Baudelaires modernisme går det mange veier. Han peker også frem mot en avant-garde-kunst hvor farve og flate avløser figurasjonen. Dit kan ikke Sparre bevege seg, like lite som han kan delta i de post-modernistiske øvelser hvor mening ofte avløses av kitsch.

Grunnen er enkel: Han kan ikke la maleriet miste sin tragiske figurasjon og mennesket må stadig forestilles dvs. være gjenkjennelig. Den innerste mening med hans formdrift er å gjøre bildene til en slags estetiske altere hvor man kan speide etter Guds virkninger gjennom historien.

Gjennom mange utstillinger, ikke bare i Sovjet, Ungarn og Israel, men i Vest-Tyskland, England og Frankrike, har et europeisk kunstpublikum undret seg over denne skaperglade maler som er europeer i sine grunnbegreper og er blitt det fordi han samtidig er en Norsk moralist.

«Det finnes bare en sorg i verden - den å ikke være helgen», sa Léon Bloy. Det er et av Victor Sparres yndlingssitater, ikke uten selvironi.

La oss publikummere, som nysgjerrig følger hans utvikling, trøste ham med at det å være en spennende maler er en god erstatning for helgen-drømmen.

Utannelse:
Ved Statens Kunstakademi ble avbrutt ved det tyske angrep på Norge 9. april 1940.
Sparre deltok i forsvaret av Norge inntil han ble såret.
Senere kunne han gjenoppta kunststudiet samtidig med aktivitet i motstandsbevegelsen

Separatutstillinger:
2011 Galleri Trafo
2008 Minneutstilling Galleri Varden
2005 Galleri Harald Kjeldaas
2005 Galleri Lista Fyr
2004 Galleri Harald Kjeldaas
1999 Jubileumsutstilling Stenersenmuseet Oslo
1996 "Nachdenken" Sachsiske Kulturministerium Dresden- Tyskland
1995 Vandreutstilling Praha
1991 Vandreutstilling Budapest/ Moskva/ Sibir
1985 Museum Folkwang Essen- Tyskland
1980 Gallerie Moscou-Petersburg Paris
1979 Kunstnernes Hus Oslo
1976 Nordens Hus Reykjavik
1974 Festspillutstilling Bergens Kunstforening
1971 Skjøvde Konsthal
1970 Galleri F15 Moss
1969 Kunstnernes Hus Oslo
1966 Alwin Gallery London
1953 Kunstnerforbundet Oslo
1945 Bergens Kunstforening
1945 Kunstnerforbundet Oslo

Kollektive utstillinger:
1983 Høstutstillingen
1975 Høstutstillingen
1971 Vestlandsutstillingen
1973 Vestlandsutstillingen
1968 Vestlandsutstillingen
1962 Vestlandsutstillingen
1959 Vestlandsutstillingen
1959 Høstutstillingen
1972 Høstutstillingen
1957 Vestlandsutstillingen
1957 Høstutstillingen
1950 Høstutstillingen
1947 Høstutstillingen 1942 "6 unge" Kunstnerforbundet Oslo
1945 Høstutstillingen 1942 "6 unge" Kunstnerforbundet Oslo

Debututstilling 1945:
1946 Studieopphold Paris.
1947 - 50 Forsoningsinnsats i Europa, Asia og
Amerika - som fulltids-medarbeider for Moralsk Opprustning.
Tilbake til sitt atelier kom nå virksomme år som kunstner,
men fra 1960 også sterkt engasjert med antitotalitær virksomhet.
Ble medlem av redaksjonskomitén for det litterære russiske magasin
KONTINENT og for KONTINENT SKANDINAVIA.

Forfatter av boken THE FLAME IN THE DARKNESS,
som er utkommet på 7 språk..

Victor Sparre har utsmykket 25 kirker - mest med glassmalerier.
Blant annet kan nevnes Middelalderkatedralen i Stavanger,
Ishavskatedralen i Tromsø,
Golgataveien i Jeløy Kirke og 38 glassmalerier i Immanuelskirken i Tel Aviv, Israel.
Victor Sparre har hatt en rekke utstillinger i skandinaviske land samt i London,
Paris, Essen i Tyskland og i Jerusalem.
På oppfordring av Andrei Sakharov hadde Sparre en utstillingsturne
i det som ennå i 1991 ble kalt Sovjetunionen.
Den åpnet i Budapest og omfattet videre Moskva,
Ekatarinenburg i Ural og endelig Krasnojarsk i Sibir.
Victor Sparres kunst er representert i Gallerier i mange land.
I Norge bla. i Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet.

Solution by DOTS as | Powered by Flexis